Blå fotspor på svaberget

I påsken tok jeg en liten pause.

Jeg stod ute på svabergene på baksiden av Svinør og malte. Duften av sjø, lyden av dønninger som snek seg langs kanten av fjellet, vinden som strøk over lerretet. Alt annet forsvant. Tiden opphørte, og jeg var bare der, fokusert på fargene, havet og bevegelsene.

Det var magisk. Som en stille avhengighet. Jeg kjente på hvor fort tiden egentlig går. Hvordan pulsen vår av og til løper løpsk uten at vi merker det, barna som vokser nesten før vi rekker å se dem, hvordan generasjonene glir over i hverandre som disse dønningene mot fjellet.

Mens jeg malte, så jeg (fot)sporene som allerede fantes i lerretet – minner fra performancen The Poetry of Rising Echoes på Kunstsilo, strekene etter grillkullet fra kjelleren og sommeren i fjor. Alt samlet seg i det blå.

Det mørke blå, det lyse blå, det ettertenksomme og håpefulle blå. (Og litt grønt, oransje og hvitt)

Og så plutselig kom regndråpene.. Og en tekstmelding fra minstemann:

“Hvor blir du av?”

Jeg pakket sammen, hjertet litt roligere enn da jeg kom og med lerretet fylt av nye spor.

Fortsatt god påske!🐣