Når arkitektur, teater og digital kunst møtes: Første skritt inn i nye Artscapes

I dag tok vi de første fysiske skrittene videre i prosjektet Artscapes, et samarbeid mellom arkitekt-og interiørfirmaet Alma Eik og meg som scenekunstner. Vi jobbet i en liten improvisert black box – en rå og udefinert firkanta boks – og akkurat det føltes helt riktig. Her fikk vi virkelig rom til å eksperimentere: med digitale projeksjoner på ulike flater, med tekstiler og stofflighet i bevegelse, med lyset, med rommet, med våre egne forestillinger om hva scenekunst og arkitektur kan være.

Prosjektet har fått støtte fra Cultiva, Sørnorsk filmsenter, Agder fylkeskommune og Kristiansand kommune. Målet er å utvikle Artscapes videre inn i Kunstsilo, som en del av samarbeidet “Future Now” med Kildens Symfoniorkester – et ambisiøst, sanselig og interaktivt prosjekt hvor digital kunst, musikk og levende performativitet smelter sammen.

Det slår meg hvor likt dette er noe jeg gjorde for et halvt liv siden i teatersalen – og likevel så fundamentalt annerledes. De verktøyene vi jobber med nå, både teknologisk og estetisk, åpner nye dører. Det handler ikke bare om scenografi lenger. Det handler om rom som sanser, om visuelle miljøer som responderer, og om å utforske stillhet og tilstedeværelse i møte med det digitale.

Det er en frihet i dette tverrfaglige møtet. Vi ler mye når vi jobber. Vi feiler. Vi improviserer. Vi lar prosjektorene leke seg over tekstilene, lar bevegelse og piksel samhandle. Det er noe intuitivt, men også dypt strukturelt i prosessen – akkurat slik god arkitektur og god scenekunst oppstår.

Jeg tror teaterfeltet har mye å hente på å trå ut av sin egen institusjonelle sfære og inn i samarbeid som dette. På samme måte som arkitekturfaget, eller hvilket som helst felt, kan ha stort utbytte av å omfavne det taktile, det flyktige og det performative. Når et rom ikke bare skal brukes, men sanses – når det ikke bare skal sees, men kjennes – oppstår det noe nytt. En estetikk som ikke først og fremst skal forstås, men erfares.

Vi trenger slike rom. Vi trenger steder hvor tanken kan slippe kontrollen og la inspirasjonen komme – steder hvor stillheten får tale, og hvor refleksjonen kan oppstå i møte med det uventede. I dag begynte vi på et nytt kapittel i Artscapes. Det lover godt!